Påmelding nyhetsbrev:
Send
 
 
 

Kinosjefens Utvalgte

Ida

Dette er den perfekte påskefilmen! IDA er en visuelt...
Les mer

The Lunchbox

"The Lunchbox" er en sjelden filmperle som har begeistret...
Les mer

 

Hva om vi alle bodde sammen?

Annie, Jean, Claude, Albert og Jeanne har vært venner i mer enn 40 år. Når hukommelsen og hjertet begynner å svikte, og sykehjemsspøkelset banker på døra, gjør de noe uventet: De bestemmer seg for å flytte sammen.
Det er et sprøtt prosjekt, men selv om samboerskapet forvirrer og vekker gamle minner, begynner et nytt, spennende eventyr: Livet i kollektiv.. som 75-åring!
Filmen byr på kjente skuespillernavn som Jane Fonda, Geraldine Chaplin og den gode, gamle komikeren Pierre Richard. Dessuten Daniel Brühl; kjent fra bl.a. "Good bye Lenin".

Les hele Les hele
 

Her kommer pressens reaksjoner:

Østlandets Blad er begeistret; gir karakter 5 og skriver:
"Fransk friskus om å eldes med stil.

Fra Frankrike kommer en klok, morsom og gripende film om å bli gammel.
Eller eldre, som det helst skal hete. Eldre enn det du var i fjor eller for ti eller førti år siden, og oppdager at kroppen eller hodet ikke er helt som før.
Annie, Jean, Claude, Albert og Jeanne er der. Den intellektuelle vennegjengen er pluss - minus 75 år, mer eller mindre spreke og åndsfriske. Når Claude etter et hjerteinfarkt havner på sykehjem, bestemmer de seg for å ta grep. Claude rømmer, og de fem vennene flytter sammen i kollektiv.
Tema er aktuelt og viktig. Hvordan bli gammel og hjelpetrengende uten å miste seg selv i en institusjonshverdag. Sykehjem er fint, særlig for alle andre. For hvem har egentlig lyst til å ende der selv?
"Hva om vi alle bodde sammen?" snakker om dette.
Det alvorlige temaet presenteres med en herlig fransk garnityr av mye humor, mye vin, litt mat og litt sex. Inspirerende, og ikke minst underholdende.
Regissør og manusforfatter Stéphane Robelin har fått med seg ingen ringere enn Jane Fonda og Geraldine Chaplin i filmens to kvinnelige hovedroller.
To gode skuespillere og flotte damer det er gøy å se igjen. Sammen med Guy Bédos, Pierre Richard og Claude Rich utgjør de et kremlag."

---

Dagsavisens anmelder gir også karakter 5, og skriver:

"De tilhører en generasjon som har levd på solsiden, stått på barrikadene og formet verden. Nå er de gamle og snart pleietrengende. En lun dramakomedie utforsker eldrebølgens utfordringer.

Vi har etter hvert sett flere filmer som har tatt for seg utfordringene det europeiske samfunnet står ovenfor når det gjelder å ivareta den eldste generasjonens rettigheter og omsorg. I likhet med for eksempel "Sommerlunsj i Roma" foreslår også franske "Hva om vi alle bodde sammen?" at de eldre må ta initiativet selv, i stedet for å vente på at døgeniktene i generasjonen under tar ansvar for sine trengende foreldre.

I denne filmen, som har ypperlige skuespillere i alle roller, møter vi to par og en enslig mann som har vært nære venner siden ungdomsdagene. De tilhører den franske middelklassen, er framtredende akademikere og fortsatt aktivister på sin hals. Men nå i midten av 70-årene erfarer de gryende vansker og et snarlig behov for pleie og avlasting. Albert (ypperlig spilt av legendariske Pierre Richard) har begynnende alzheimers, kona Jeanne (Jane Fonda) har en diagnose hun ikke vil fortelle om, mens det andre paret (Geraldine Chaplin og Guy Bedos) som er ved god helse, sliter med personlig statusfall. Femtemann Claude (Claude Rich) er livsglad ungkar og jentefotograf som bøter på sine etter hvert manglende forføreriske evner med å betale for jentenes tjenester, uten at det lindrer hjerteplagene hans. Snarere tvert imot.

Dette er utgangspunktet for Stéphane Robelins film om hvordan disse egenrådige og forskjellige personlighetene finner sammen i ideen om å flytte under samme tak. Riktignok motstrebende i begynnelsen, men ettersom fysikken svikter og de får sitt første møte med hvordan jevnaldrende behandles på et eldrehjem, står ideen om et kollektiv for 75-åringer fram som et både praktisk og ideologisk lykketreff.
Nå er kanskje ikke Jane Fonda og Geraldine Chaplin det man forbinder med den gjennomsnittlige 75-åringen, men på den annen side illustrerer de gjennom sitt solide spill at dagens eldregenerasjon er sammensatt hva gjelder behov, følelser og referanser. Spesielt Fonda målbærer i alle henseende, også seksuelt, hvor unge de føler seg, til tross for at hode og kropp ikke helt skjønner seg på å henge med.

Regissør Robelin forteller sin historie gjennom de hverdagslige situasjonene som oppstår og samtaler vennene imellom som gir sosiologisk ballast til tematikken. Han er en liberaler av sinn, og ikke alle valg underveis er forenlige med norsk helsepolitikk, men i historien bidrar dette til lune og smått absurde møter med menneskene på deres egne premisser, uten at regissøren tilkjennegir sin moralske dom. Gjennom å inkludere den unge antropologistudenten Dirk (Daniel Bruehl) i gjengen, illustrerer han dessuten behovet og nødvendigheten av å belyse denne generasjonens ståsted i dagens samfunn. Slik blir "Hva om vi alle bodde sammen?" en metafilm om behovet for kunnskap og løsninger i forhold til et voksende problem i dagens vestlige verden.

I tillegg til å være et aktivt innlegg i en pågående debatt, har filmen en stor grad av underholdningsverdi. Den er kunstnerisk godt løst, positivt pratende og respektfull, kommuniserer på flere plan og er velspilt og lekent tankevekkende, spesielt når det viser seg at de gode vennene slett ikke vet alt om hverandre. Ikke minst står vi ovenfor fem godt voksne klasseskuespillere, som går opp i rollene med en naturlig troverdighet og en åpenbar vilje til å fortelle en historie som er like viktig som den er universell og personlig."

---

Fædrelandsvennen i Kr.sand er også begeistret, med en 5-er som resultat, under overskriften:

"Varm, sjenerøs, rørende"

Denne fransk/tyske filmen (kun tysk i produksjonen), signert Stéphane Robelin, defineres som et drama. Undertegnede våger å kalle den en dramakomedie.
For selv om den har dramatiske linjer både i bunnen og i situasjoner, er den samtidig både overstrålet og underbelyst av milde, sjenerøse humortoner.
La oss ta utgangspunktet: Fem eldre, franske mennesker, omkring 75 år alle sammen, beslutter seg for å flytte samme. De er to par og en enkemann. De flytter sammen i det ene parets store bolig. De har ingen regler, her finnes ingen vaskelister, ingen krav om å gjøre det ene eller det andre, fellesskapet består i middagene og i vindrikkingen.
De fem har sine individuelle problemer: Begynnende demens. Hjertetrøbbel. Den ene kvinnen har fått en kreftdiagnose, men sier ingenting om det. Sønnen til enkemannen er en pest og en plage. De føler de ser for lite til sine barnebarn. Lyder det kjent?
Dette er varmt og klokt fortalt, med en rolig rytme, iblant er selve fortellermetoden indirekte. Regissør Stéphane Robelin vet at en ikke behøver å skjære alt ut i grov papp. Men det varme og kloke tillater seg også å være humoristisk. La meg si det slik: Det er jevnlig det erfarne, rolige smilet en i så måte ser, det er ikke den store gapskratten en opplever.

Hva det egentlig handler om: Krangel, flørt, vennskap, samhold. Og om å eldes med verdighet. Dypest sett er det en film om å utvise respekt og romslighet ovenfor ens venner, til tross for åpenbare feil, svakheter, sterke forfallstendenser og stundevis eksentrisk oppførsel.

Alle skuespillerne tolker sine skikkelser med dyp forståelse og med noe jeg tror kan karakteriseres som mot. Filmen gir bevegelige og bevegende gjensyn med skuespillere en ikke har sett i filmer på årevis, blant annet Jane Fonda (74 år), Geraldine Chaplin (67 år) og den franske komikeren Pierre Richard (77 år).
Sluttscenen er et lite vidunder, både totalt hverdagslig og samtidig et symbol på alderdommens vesen.

---

Smuglesing.no har sett filmen, og skriver følgende:

"Å bli gammel er vel en fase som man forhåpentligvis når en gang. Og det er liksom ikke til å unngå heller, vil man leve. Men med alder kommer også fysisk forfall, samtidig som at det går opp for en at man ikke er -og heller ikke oppfattes som den unge og virile mannen/kvinnen som man fortsatt ønsker å være.

Slik er det også med personene vi møter i den franske filmen Hva om vi alle bodde sammen? av regissør Stèphane Robelin. 68-generasjonen, som sto på barrikadene og veltet om på tradisjonelle verdier, har blitt rynkete og gråhårede, og vendt tilbake til de borgerlige (u)vaner som de en gang sto steilt imot.

I filmen, møter vi den kreftsyke Jeanne (Jane Fonda) og den demente mannen hennes, Alfred, kåtbukken Jean, og det kranglevorne ekteparet Claude og Annie - sistnevnte, spilt av Geraldine, datteren til Chaplin! De er alle oppegående mennesker som har levd et aktivt liv, men som nå ser livet skrumpe inn til å ensformig handle om sykdom, ensomhet og død.

Men ikke helt, for det er da futt i gamlingene også. Det skal den unge studenten Dirk (Daniel Brühl - Goodbye Lenin) erfare. Han blir i førsten hyret som hundepasser for Alfreds hund, men finner også etterhvert ut at han vil basere studiene sine på en undersøkelse av eldre menneskers liv. Gjennom dette, får Dirk ettertrykkelig merke at kåthet ikke har noen aldersgrense; de tenker da nesten ikke på annet!

Da Jean motstridig havner på gamlehjem, der de gamle bare er gamle, og ser ut som de har glemt alt annet her i livet, finner vennegjengen ut at det er på tide å handle. Løsningen blir at de alle flytter sammen. Huset til Claude og Annie blir i en fei omgjort til et kollektiv. Men alt er ikke bare fryd og gammen, for det å bo så tett sammen, byr fort på utfordringer.

Hva om vi alle bodde sammen? har en søt letthet over seg, som jo en komedie gjerne har. Men filmen kunne gjerne understreket de alvorlige undertonene med et mørkere uttrykk -og gjerne i en annen sjanger enn en komedie. Da hadde historien blitt mye mer interessant.
Filmen minner på mange måter om en annen aktuell film, The Best Exotic Marigold Hotel - også den om alderdommen, og der eldre skuespillere med lang CV igjen får spille hovedrollene i en film. Tilfeldig?

Filmens tema er vel kanskje ikke interessant for alle og enhver. Men er du en av 68- erne, eller kanskje sønn eller datter? Ja, da er filmen særdeles underholdende. På mange måter."

--

FilmMagasinets Einar Aarvig gir en relativt begeistret 4-er og skriver dette:

"Filmer om aldrende sekstiåttere begynner allerede å bli en slags undergenre i den franskspråklige verden. Kanadiske Barbarenes Invasjon (Denys Arcand, 2003) satte standarden: Frilynt prat om seksualitet, tilbakeblikk på fordums aktivisme, resignert syn på hvordan samfunnet har blitt, trøblete forhold til jappete avkom, diskusjoner om solidaritet, etc. Det er ikke lenge siden det marseillanske dramaet Snøen på Kilimanjaro gikk på norske kinoer, og nå har middelaldrende Stéphane Robelin og med en historie om en gjeng franske pensjonister som av ulike individuelle grunner bestemmer seg for å bo sammen.
Utfordringer: Gamle kjærlighetsintriger, alvorlig sykdom, senilitet, stabeis-mentaliteter.
Gleder: Kunst, kultur, gourmetvirksomhet, fotografering, "den gode samtale" og det man kanskje kan kalle sanselighet.
Robelin har fått med seg store navn til sitt prosjekt, her er filmdynasti-divaene Jane Fonda og Geraldine Chaplin og hardtarbeidende franske institusjoner som Pierre Richard og Claude Rich. Ungdomsalibiet er tyske Daniel Brühl, som den filminteresserte leser kjenner fra Inglourious Basterds, Goodbye Lenin og den siste Bourne-filmen.

Hva om vi alle bodde sammen er et nokså saktegående portrett av en generasjon og deres utfordringer med å bli eldre. Manuset tar ingen halsbrekkende vendinger, det byr snarere på mye eksistensiell prat som angriper temaet fra ulike vinkler. Mer underholdende og humrevennlig enn direkte klok, men det skal definitivt ikke holdes mot filmen. Et chose obligatoire for alle pensjonerte fransklærere med eller uten alpelue."

-----

Released in France and in French-speaking Switzerland on January the 18th, Et si on vivait tous ensemble? (And If We All Lived Together?) by Stéphane Robelin looks set to be a notable success for early 2012. Shown as a world premiere and closing movie at the 64th edition of the Locarno Festival, it already racked up almost 190'000 admissions in France after just one week on release. In Romandy, it entered the box office charts at number four.

--

Five old friends, two couples and a widower, are facing problems due to their age.
Annie wants to meet up with her grandchildren who no longer visit her. For that purpose, she decides to have a swimming-pool built in her garden. The vegetable plot of her husband has to be sacrified.
Jean, her husband, understands late in life that his humanitarian involvement was less motivated by great kindness than by very personal desire. He looks for a new impulse in life.
Jeanne is affected by a disease that she hides from friends and relatives. Distressed by the idea that her daughter might choose her coffin one day, she secretly prepares her funeral.
Albert, Jeanne's husband, writes every details of his life in a notebook, since he can no longer rely on his memory. But he will soon discover that forgetting can also be a useful ability.
Claude, the widower, no longer manages to seduce women, but he can't reconcile himself to giving up sex. He goes whoring until the day when his doctor refuses to prescribe Viagra to him.
Times goes by and everything becomes increasingly complicated. After his heart attack, Claude is put in a retirement home, Jeanne is worrying about her husband's fate after her death…
Faced with their problems and threats to their autonomy, they decide to realize a crazy idea of Jeanne: living together, hiring an auxiliary.
Their employee, Didier, is a student in ethnology, who prepares a thesis about the ageing of populations. His thoughtful presence restores their good spirit, until the day when Jean and Albert discover that their friend Claude had secret affairs with Annie and Jeanne during the summer of 1966…

---

Sakset fra Variety:

Five aging baby boomers band together to find an alternative to late-life problems in the likable, efficient French comedy-drama "And if We All Lived Together?" This sophomore feature for Stephane Robelin ("Real Movie") assembles a tony cast of name Francophone thesps (including Claude Rich and Geraldine Chaplin) together with Jane Fonda -- showing off her fluency in French for the first time in nearly 40 years -- to forge a timely, only-a-little-sentimental portrait of senior citizens defying the dying of the light.
Retired philosophy professor Jeanne (Fonda) and her spouse, Albert (Pierre Richard), have been best friends for decades with shrink Annie (Chaplin) and her hubby, political activist Jean (Guy Bedos), as well as senior single Claude (Rich), a photographer. With their children all grown up and their careers in twilight, the five live comfortably in well-appointed homes in a nice suburb of Paris. But they're all getting older: Jeanne has a serious medical problem she refuses to tell the others about, Albert is experiencing the beginnings of dementia, and the always sexually voracious Claude now needs Viagra to keep up with the prostitutes he likes to visit. One night, Jean half-jokingly suggests they all move in together, so they can look out for each other.

When a fall severely impairs Claude's mobility, his son Bernard (Bernard Malaka) strong-arms him into moving into an assisted-living facility, but Claude's friends bust him out and bring him to live at Annie and Jean's, along with Jeanne and the increasingly forgetful Albert. Jeanne hires German anthropology student Dirk (Daniel Bruehl) to walk their dog for them and ends up befriending him, giving him advice on his lovelife and field of study. Eventually, Dirk moves in with the others in order to help out and study their interaction for his thesis on the elderly. Old love letters discovered in a trunk sow discord among the friends, ensuring drama-furthering conflict, while Albert's mental health and Jeanne's physical health deteriorate.

The other thesps, especially Rich and Chaplin (the latter looking every bit as sexy as Fonda for her age, but with a more naturally creased face), rep vivid enough presences to compensate for their less generous screen time. Never disguising her American accent (her character is meant to be a Yank) but rattling away in French with a proficiency that impresses, Fonda turns in solid work here as a former radical turned respectable with the patina of age, a type she clearly knows something about.

The dialogue makes the characters sound convincing as lefties who came of age in the 1960s (they debate whether their home should be run along collectivist or libertarian lines), but doesn't strain to prove their intellectual credentials on the same scale as, say, the talk in Denys Arcand's somewhat similarly themed "The Barbarian Invasions." Helming has an unfussy, ribald briskness that's characteristic of middlebrow-in-a-good-way Gallic films. Ellipses in the storytelling work effectively to change the emotional weather from comic to melancholy, especially in the last reel, as well as presumably serving to save production coin.

HD lensing by Dominique Colin manages to balance the clarity and spontaneity of digital cinematography with light flattering enough to make the leads, especially the femmes, look their best. Though no other department stands out, all tech work is executed with pro polish.

Originalplakat

Hva om vi alle bodde sammen no.pl

Filmfakta

Regi: Stéphane Robelin

Skuespillere: Pierre Richard, Jane Fonda, Claude Rich, Geraldine Chaplin, Guy Bédos, Daniel Brühl, Gwendoline Hamon, Bernard Malaka

Genre: Drama / Komedie
Nasjonalitet: Frankrike / Tyskland
Lengde: 1 t. 36 min.
Sensur: Tillatt for alle
Egnethet: Voksen